0

Det typiske spørsmålet jeg og mine kvinnelige kollegaer i brannvesenet får, er «Hvordan er det å jobbe i et så mannsdominert yrke?». Så jeg tenkte å skrive litt om det da.

For det første, vil jeg si at min tid hittil i brannvesenet, har vært utrolig bra. Uavhengig av om jeg jobber med menn eller damer, så har starten min vært utrolig fin og jeg koser meg på jobb hver vakt.

30EFA16F-529A-4EBC-AA60-AF596E542B58

Øvelse!

Til vanlig tenker jeg ikke så mye på dette med kjønn selv. Jeg vil gjøre jobben min, på lik linje som kollegaene mine. Siden jeg er rookie, har jeg mye å lære, og det er i grunn det som har preget mye av tiden min. Jeg ser også at kollegaene mine er flinke til å holde seg oppdatert og teste ting, og er ærlig på ting de selv ikke kan så godt – og gjør det som skal til for å øve på det som trengs. Dette er personavhengig – ikke kjønnsavhengig, og selvsagt en positiv ting som ligger i kulturen til bedriften.

Jeg har alltid jobbet i yrker der de fleste av kollegaene mine er menn. IT-studier der vi var typ 10% jenter, gadget-butikk (TeknikMagasinet, den første i Norge) der jeg var eneste jente. PT-studier med flertall av menn, PT jobb med flertall av mannlige kollegaer. Bilberger hos Viking, der kvinneandelen er betydelig lavere enn i brannvesenet (og kundeoppfatninger som også var noe annerledes enn jeg opplever folk som nå når jeg er i brannvesenet). Jeg har i grunn alltid jobba sammen med menn, og synes det er helt tipp topp. Jeg har superflotte kollegaer som lærer meg masse, utfordrer meg, og som jeg kan være ærlig med og prate med.

IMG_5386

På jobb hos Viking.

Det kommer vel kanskje litt tilbake til hvordan jeg, og vi damene, er som person også. Noen egner seg kanskje bedre til å jobbe med bare gutter, og andre ikke. Og jeg tror at de damene som ikke egner seg til det, heller ikke velger det.

Men tilbake til hvordan det er. For noe må man jo liksom merke. Det tok feks litt tid før den første fisen kom høyt, og ingen ville innrømme hvem som var syndern av den. Siden det har fisene kommet i fleng. (og det er vel ikke så uvanlig fra menn?? Der er kanskje vi damer litt mer diskret).

Noen ganger kan det selvsagt bli litt «gutteprat». Det går mye på de typiske «guttetinga», bil, praktiske greier med oppussing/bygging, osv. Men ligger ikke det litt i korta, når det er en gjeng praktikere som jobber sammen?

C58C4F24-9F2F-4D38-B61D-D0932900BFDD

Etter røykdykkerøvelse i sommer med de andre aspirantene, her Knut og Marte.

Det hender jo også feks at det kommer en damekommentar i ny og ne. Men det er faktisk sjeldnere enn jeg hadde forventet. Og så tenker jeg nå at folk får si det de vil – jeg trenger ikke alltid bry meg om alt det alle andre sier og tenker. Dette er mer personavhengig enn kjønnsavhengig.

Gutta kan også spøke om «hva skal du lage til middag til oss idag da Helene?». Som om det er gitt at jeg skal lage middagen hver dag. Men sånn er det ikke egentlig. Vi rullerer på alt, og er det noen som skal gjøre ett eller annet (vaske bil, øve på noe, skrive dokumenter etc), så er det de som ikke har noen spesiell oppgave der og da som lager maten. Vi deler selvsagt på å gjøre alle oppgaver, og ingen er fritatt noe.

Jeg synes også det er viktig at vi damene i brannvesenet klarer alle krav på lik linje som gutta. For at de skal kunne få respekt og tillit til oss, må vi ha like krav, og ikke bli kvotert inn. Derfor er det viktig for meg å trene på de tingene jeg trenger å trene på, både fysisk og praktisk.

En venninne av meg som jobber tilsvarende sa «det jentene ikke har i styrke, henter de inn på teknikk». Og det er sant! En godt trent mann vil som oftest være sterkere enn en godt trent dame. Men en godt trent dame kan være sterkere enn en dårlig/middels trent mann. En godt trent dame kan klare de samme oppgavene som en mann klarer. Vi vil kanskje også være flinkere på å passe på at vi har riktig verktøy med oss (redningssele, koblingsnøkler etc), slik at dersom vi trenger det, har vi det klart og kan gjøre det samme. Dette med styrke og utholdenhet er personavhengig og trenbart. Man vil respondere ulikt ved å jobbe tungt i varme – det er ikke gitt at den største og sterkeste personen er den som klarer seg best. Her har det også vært sett på om damer faktisk kanskje kan håndtere varmen bedre enn menn – pga kroppsammensetningen. Her har jeg ingen klare studier å henvise til, kun rykter. Gode rykter 😉

232312D3-CB6B-4B5F-B95A-1C543B3B1715

Fra overtenningscontaineren på Lahaugmoen, sammen med OBRE.

Jeg spurte også noen av jentene i nettverket for kvinner i brann og redning om deres svar på det samme spørsmålet. Her er det mange gode svar, som jeg vil ta med for å vise dere.

«Æ syns d e enklare å jobb i et mannsdominert yrke då mannfolkan ikje e like komplisert så oss kvinnfolk😂😂»

» Brannvesenet er jo en syklubb, så har ikke merket så mye til den mannsdominansen egentlig 😊💃🕺»

» Har jobbet mange år som eneste kvinne på laget og brigaden for øvrig. Syntes det har gått helt fint og har ikke merket at jeg savnet en medsøster, sett bort i fra litt kvinneskravling i garderoben. MEN, nå i høst kom det ei på vaktlaget mitt og du verden! Det var mye jeg ikke visste jeg savnet. Trivselen og motivasjonen har gått rett opp og jeg føler meg sterkere og klarere enn noen gang. Jeg har fått ei som skjønner akkurat hva jeg mener, ei som jeg kan diskutere andre temaer med og ei som gir meg «girlpower» (dere skjønner hva jeg mener med det) når jeg trenger det som mest. Jeg og henne har en fin kjemi (synes jeg da), er ca samme alder og har barn i ca samme alder. Dette vil jeg tro er ganske avgjørende for trivsel, uansett kjønn. Mulig jeg har blitt litt «gammelkjærring» men sist vakt føltes det som jeg var omringet av «dickheads» og da var det innmari godt å kunne ventilere ut litt irritasjon og frustrasjon til henne uten å få stempelet «sutrekjærring». Å jobbe heltid og «bo» sammen med mange personer som du ikke har valgt selv byr på utfordringer uansett kjønn. Opplever at mine mannlige kolleger er akkurat like komplisert sammensatt som meg, min mann og venninner og alle andre.»

«Brannvesenet sin kultur er helt likt politiet sin, som jeg kommer fra tidligere. Merker ingen spesiell mannsdominering i brann. Som sagt over her, så skravler og sladrer de like mye som damer. Det er godt samhold, høyt under taket og godt humør. Normale utfordringer med at mennesker er sammen over lengre tid, og vi er forskjellige. Ærlighet og være rundt i kantene løser det meste. Jeg er også alene som kvinne, og har heller ingen problem med det. Men «jenteprat» er litt annerledes, savner det til tider. Hadde nok gjort noe med motivasjonen og ha ei annen og forholde seg til, både på fritid og jobb😊»

«Har nå jobbet i mannsdominert yrke (håndverk) i over 20 år og kan vel si at det ikke er kjønnet som bestemmer om man jobber bra sammen. Blir nok litt lei/oppgitt over humoren en gang i blant, men det blir jeg like ofte av «jenteprat» også… Har jobbet sammen med både menn og kvinner og det er alle de andre kvalitetene dem har som menneske som har alt å si om vi går i hop eller ikke! 😉 Har nå vært med som deltids brannkonstabel i fem år og jeg trives veldig. Som NNN skriver, det er godt samhold, høyt under taket og godt humør!»

Som det blir skrevet, går det mer på personsammensetning enn på kjønn. Jeg kan kjenne igjen god takhøyde, god kjemi og.. at brannvesenet er en syklubb! Hehe. Det er mye prating, fra de gutta som sier de ikke prater så masse!

Og så er det jo ikke til å stikke under en stol at vi damer i brannvesenet blir kanskje mer synlig. Man vil kanskje skille seg mer ut – fordi det er få av oss! Både positivt og negativt. Alle vil få med seg alle feil man gjør og når man driter seg ut. På samme måte som alle vil få med seg det bra og positive vi gjør. Ingen liker divaer eller folk som ikke spiller på lag – så uansett er det å være en jordnær lagspiller noe jeg synes er viktig egenskap uavhengig av kjønn.

Min kollega Marte og jeg var heldige som ble ansatt samtidig, som de første kvinnelige brannkonstablene i vårt brannvesen. Vi var på samme opptak, og ble kjent underveis i prosessen (via sosiale medier faktisk!). Det er selvsagt godt å ha hverandre å prate med innimellom, men vi er ikke på samme lag eller brigade, så vi treffes kun noen få ganger i mnd på vaktskifte. Likevel prater vi mye sammen, og det er som sagt veldig godt å ha en annen jente å kunne snakke jenteprat med også – for selvsagt har jo vi våre utfordringer og noen ganger litt andre måter å tenke på.

Og om du kaller oss brannmann, istedenfor brannkvinne, så bryr vi oss pent lite om det! Vi blir omtalt som «menn», «mannskaper» osv («2 «mann» dit og dit» feks), så akkurat sånne ting kan vi bare ikke henge oss opp i. We don’t care.

Jeg elsker jobben min – og har inntrykk av at de aller fleste av de jeg jobber med også gjør det. Vi er stolte og ydmyke for at vi får gjøre nettopp denne jobben.

 

BB4CA466-A32F-4472-8791-820F7D88101D

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: