0

Idag er det 12 år siden jeg ble mamma for første gang. Det er helt sinnsykt å tenke på, at tiden går så fort. Min første, lille søte baby, er 12 år.

Jeg var 21 år da Milla kom til verden. Å bli gravid som 20-åring var ikke helt del av «planen» min, og man står jo der med et vanskelig valg foran seg. Men når det nå først skjedde, tenkte jeg rett og slett at;
1. Jeg vet jo ikke hva jeg går glipp av ellers
2. Livet blir hva jeg gjør det til
3. Jeg klarer det jeg må klare
4. Man vil aldri angre på et barn man får
5. Et barn skal i mine øyne aldri være en hindring for meg – det er en berikelse!

bilde251-lite 2.JPG

Med Milla var alt for første gang, og selv om det var «mye», var denne tiden var den mest spennende tiden jeg har opplevd i hele mitt liv. Det var jo selvsagt det med de to andre også, men med dem hadde jeg jo fordelen av å ha opplevd det før.

Fødselen til Milla tok, som de fleste førstefødte, lang tid. Lang tid med ueffektive rier og smertehelvete. Jeg fikk epidural, som gjorde vondt verre – riene slakka ned og bena mine sovna. Så jeg klarte ikke å gå, og måtte få riestimulerende drypp. Litt knot altså. Men det gjorde jo at jeg slapp de insane smertene i en periode.

Da jeg så henne for første gang, tenkte jeg «hva søren gjør jeg nå? Hvem er det der?».

Morsfølelsen er rar sånn sett. Jeg ante liksom _ingenting_. Jeg visste ikke da alt dette med tilknytning, hormoner osv, men det gikk seg nå til.

Den første natta på barsel (siden jeg ikke klarte å ta vare på meg selv etter epiduralen), lå hun i babytrillesenga si og jeg lå i min seng. Og jeg visste ikke helt om jeg skulle (eller kunne) ta henne opp, eller om hun sov best der. Jeg var liksom så redd for å forstyrre henne. Så jeg plingte på barnepleier og spurte om jeg kunne ta henne opp. «Ja såklart kan du det, det er jo ditt barn. Du gjør som du vil.». Etter det sov hun sammen meg til.. Tja, hun var 7? 🤣

Jeg kan huske det hele som om det var i går. Jeg har også skrevet ned alt i Millas babyscrapbook, og det er utrolig koselig å se i den sammen med henne. Vi ser ofte i den sammen, og jeg er veldig glad for at jeg lagde den.

Da jeg ble gravid som tjueåring, var det som sagt ikke planlagt. Timingen kunne ikke vært «dårligere»! Jeg starta jeg på siste året på bachelor i IT. Med termin i april – midt i hovedprosjektet-, var spørsmål om jeg skulle utsette studiene et år, eller bare klare det.

Jeg bestemte meg for å bare klare det.

Og, jo, så tok jeg PT utdanning ved NIH samtidig da, for det måtte jo liksom bare gjøres det også.

Jeg har en liten sånn greie – at jeg vil få unna mest mulig når jeg først er i sving. Å utsette ting er liksom ikke et alternativ, om noe er påbegynt.

Jeg jobbet deltid på SATS, noe  jeg hadde starta med da jeg gikk på videregående. Men IT det var liksom fremtiden, det kunne tilby en «skikkelig og seriøs» jobb. På den tiden var liksom ikke «trening», nok. Det var før PT var er «skikkelig yrke».

Uansett – med en helt fantastisk arbeidsgruppe på skolen som støtta meg igjennom, ble hovedprosjektet levert, og alle eksamener bestått, selv etterhvert med en baby som måtte ammes i pausene.

Siden jeg var student og bare jobba deltid ved siden av studiene (og studiene ble ferdig slik at lånekassa ikke lenger kom med noe støtte – som forsåvidt bare var å «omgjøre lån til stipend»), hadde jeg ikke akkurat tidenes største permisjonsutbetaling. Med en familie i etablering, nykjøpt leilighet og en helt fersk bachelor, ble det dermed til at jeg startet å jobbe 100% (eller, 80%, medregna ammefri), da gullet mitt var 4,5 mndr. Jeg måtte jo først såklart finne en jobb – jeg hadde faktisk sikra en jobb i det studiet var ferdig for sommern, men de gikk konk 2 uker før jeg skulle starte. Så da måtte jeg kaste meg rundt og lete etter noe annet, med denne søte babyen på slep da, selvsagt. Og jeg fikk en veldig fin jobb via en god venninne (fra hovedprosjektgruppa mi faktisk), der vi koste oss på jobb sammen hver eneste dag.

Jeg koste meg forsåvidt med å jobbe også, men hadde jeg kunnet valgt på øverste hylle, ville jeg nok ikke starta å jobbe fulltid så tidlig som jeg gjorde.

Ifht ammingen, som jeg holdt på med i to år, så håndmelka jeg på jobb, satte i kjøleskapet i kantina, og tok melka med meg på buss og bane på vei hjem, sånn at babyfrøken skulle ha mat til neste dag. Jeg var oppe på nettene for å amme, siden nattamming hjelper på melkeproduksjonen. Jeg – eller vi – koste oss rett og slett med ammingen, og jeg ville absolutt ikke la min jobb komme i veien for det.

Og sånn gikk dagene.

Med alle krav og forventinger, og med et sinn som var relativt ungt, gikk det etterhvert utover min egen kropp. Kroppen min hadde endret seg så mye gjennom graviditeten, og med amming raste jeg på den tiden ned i vekt. Det tok litt overhånd, og jeg utviklet en lett spiseforstyrrelse. Det varte i noen mndr, kanskje opp mot et år. Jeg fikk en realitycheck en dag jeg deltok på en gruppetime på SATS. Jeg sto bakerst i salen, og mellom alle de andre damene glimtet jeg mitt eget speilbilde i speilet foran. Jeg klarte ikke å kjenne meg selv igjen. Jeg så at jeg så ut som et skjørt lite «beinrangel» – noe jeg absolutt ikke følte meg som. Den dagen tenkte jeg at nå er det nok tull, det er ikke dette livet handler om. Så jeg sletta alle filer med grafer over vekt og kalorier, som jeg hadde holdt på med i en stund. Når jeg nå ser tilbake på bildene av meg selv fra den tiden, er det som om jeg er en helt annen person. Jeg skulle vel ønske jeg hadde unngått akkurat den delen her, men det er nå en erfaring rikere, som jeg putter med meg i erfaringssekken min.

Å være ung mamma synes jeg har vært helt fantastisk. Tenk at jeg nå, som 33 år, har fått være sammen med datteren min i 12 år! Når hun er 20, er jeg «bare» 41. Vi har så mye tid sammen!

Samtidig er det utrolig godt å bli mamma og ha baby når man er mer voksen, med større trygghet og sikkerhet i seg selv. Mer tålmodighet (og den er virkelig god å ha når man er forelder!). Jeg føler jeg har mye mer forståelse for barna nå enn det jeg hadde før.

Men, om det er alder eller erfaring som gir meg dette, vet jeg jo ikke. Det er vel helt sikkert en kombo. Jeg har jo forsåvidt gjort en del for å utvikle meg selv over tiden også, som hjelper på. Å lære seg nye ting er alltid fint. Circle of security-kurset man kan få på familievernkontoret er noe jeg virkelig anbefaler! Jeg så på meg selv som en «god nok» mamma, men dette kurset lærte meg masse nytt som hjelper både barna og meg hver eneste dag.

Forøvrig er denne boka om barnas selvfølelse bygget på samme modell, og er enkel og fin å lese 🙂

En ting som jeg syntes var utfordrende på den tiden, var det sosiale. Jeg var ganske alene om å bli mamma blant alle vennene mine. De var fremdeles ute å festa hver helg, kunne «gjøre som de ville» og levde jo selvsagt kun for seg selv. Jeg kunne selvsagt ha barnevakt og bli med dem, men jeg ville jo aller helst bruke tid sammen med familien min og barnet mitt. I graviditeten la jeg ut en «kontaktannonse» på barnimagen-forum, der jeg etterlyste en annen ung blivende mor som også lette etter en venn. Og med det hadde jeg min først blind-date ever, med Cathrine. Hun ble mamma en mnd før meg, og vi har holdt sammen siden da – og barna våre er bestevenner. Point; har man ingen venner, så skaff noen 😉 hehe.

Som mamma er barnas bursdager alltid veldig spesielle. Jeg blir glad og stolt over det mennesket de er og utvikler seg til. Men det er også helt utrolig vemodig at distansen fra sped-/småbarnstiden blir større og større. Selv om det er godt at de vokser og klarer seg mer selv og at det der, så skulle jeg samtidig ønske at det kunne stoppet opp når de var så små.

Men idag altså, er min flotte dyktige datter 12 år. På vei til å bli mer og mer selvstendig.

Når hun nå er 12 år, har hun disse rettighetene;

  • Voksne skal legge stor vekt på det du mener i saker som handler om deg, og foreldrene dine skal legge stor vekt på hva du mener når de skal bestemme hvor du skal bo.
  • Du kan ikke adopteres uten å ville det selv.
  • Du kan nekte å skifte etternavn selv om en av foreldrene dine gjør det.
  • Når du er syk, har foreldrene dine rett til å være hjemme fra jobb i et bestemt antall dager, til og med det året du fyller 12.
  • Hvis du vil skifte etternavn, må foreldrene dine være enige i det, og søke for deg.
  • Du kan se filmer med aldersgrense 15 år sammen med en voksen.
  • Når du er mellom 12 og 16 år skal ikke foreldrene dine få helseopplysninger om deg hvis du har gode grunner som bør respekteres.
  • Du har rett til å si din mening i alle spørsmål om din egen helse.

Nå handler det om å gi mer og mer «slipp», samtidig som man er den trygge basen som alltid skal være der for henne. Man eier ikke barna sine (desverre), man får derimot æren av å veilede de på veien til å bli selvstendige, trygge og sterke voksne mennesker en dag. <3 og selvsagt med en oppgave og plikt til å beskytte dem. De neste åra blir kanskje de mest utfordrende av de alle. Samtidig setter jeg pris på hver eneste dag.

 

Idag er det mye mimring, noen tårer – både triste, men mest glade. Jeg skulle ønske jeg kunne fått et øyeblikk til å gå tilbake igjen og oppleve hennes første år enda en gang til. Heldigvis er det det vi har minner til.

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: