0

Nå skal dere få lese en utrolig historie fra en dame jeg trener – Cathrine. Hun startet å trene hos meg for mange mange år siden, ja kan det være 6 år?

Det er så enkelt å se «før- og etterbilder» på instagram, og tenkte wow det var kult. Men her skal dere få hele historien bak. Som hun selv sier;

Hadde jeg visst at dette var mulig, og at jeg var i stand til å klare det, så hadde jeg sannsynligvis satt i gang prosessen mye før!

Cathrine skal fortelle historien sin selv – jeg tror den blir enda mer motiverende å høre fra henne som faktisk har gjort jobben.

«Here goes, håper du har litt tid, for jeg har bare PØST på med tanker, uten særlig filter 😉

Starten – eller; bunnpunktet

Min maksvekt var 124,5 kg sommeren 2017.

Da jeg så bilder av meg selv fra den sommeravslutningen med den 10. klassen jeg sendte avgårde da, så nådde jeg et slags bunnpunkt. Da hadde jeg også et år bak meg der jeg hadde solgt leilighet, men ikke funnet noen ny, så jeg bodde på hybel med få matlagingsmuligheter – og ofte ble løsningen ferdigpizza til middag. Ellers få måltider – men store, lite variert og mye fett og raske karbohydrater og godteri/snacks. Mye pizza/pasta, og lite/ingenting grønt (som kosten i mitt voksne liv stort sett bestod av). Fikk ny leilighet våren 2017, og brukte mye tid/krefter på å komme meg i stand der. Heldigvis stort kjøkken, men fortsatt ingen matlagingslyst.

Alt var et slit. Det føltes langt å gå, uansett hvor. Personlig hygiene var et strev. Mange vondter i skuldre, knær, rygg. Mye sliten, vondt i hodet. Lite energi og overskudd. Vondt for psyken å aldri finne klær i passe størrelse, de få som passet var ikke representative for hvordan jeg ville kle meg/min ønskede stil, og også vanskelig å finne treningsklær. Trening var det ingenting/lite av, kun gåturer med hund. De ble ofte korte, særlig hvis været var dårlig. Vanskelig å finne gode uteklær også.

Punktert håp

Jeg prøvde jo ofte å «starte på ny frisk», over mange år, men kom aldri ordentlig i gang. Jeg hadde jo på flere PT-timer med Helene, bl.a., men det virket så uoverkommelig. Skjønte heller ikke hva kroppen min var i stand til å få til, og det virket som om det var helt umulig å gå ned masse i vekt. Noe legen på Ullevål (hun som nevnes i neste avsnitt) også sa til meg en gang: «Du kommer aldri til å bli tynn», som virkelig punkterte alt håp for meg lenge.

Høsten 2017 var jeg på årlig kontroll på forebyggende kardiologisk avdeling på Ullevål. Jeg var veldig lei meg fordi «ingenting» funket mtp vektnedgang. Jeg visste vel mye av hva som måtte til, men det var så mye; å endre vaner, tankegang og å gjøre endringer – jeg følte det ikke gikk. Jeg klarte ikke å strekke til både med jobb, sosialt liv, hund OG med endring av livsstil. Så da legen på Ullevål tilbudte slankeoperasjon ga jeg etter, og takket ja, selv om jeg hadde sagt til meg selv at det var noe jeg aldri skulle gjøre, og følte på et personlig nederlag. 

For å få dekket en slik operasjon av staten må man gjennom et livsstilsendringskurs hvor man lærer om operasjonen, hva som skjer med kroppen med de ulike operasjonstypene, og lære mer om livsstilsendring som man uansett må gjøre – selv med operasjon. 

Gjennom dette 9 uker lange kurset vinteren 2018 lærte jeg ikke så mye nytt om mat og trening, men om operasjoner og alle konsekvenser det kan få, både på godt og vondt. 

Jeg syntes det å skulle operere på en «frisk» kropp var veldig skummelt, og TENK om noe skulle gå galt. Man har jo hørt skrekkhistoriene. Men den raske vektnedgangen som ble forespeilet virket å veie opp for risikoen. Jeg kunne jo bli endel slankere i rekordfart!

Det jeg OGSÅ lærte om – var at om konservative behandlinger, altså opphold på ulike institusjoner, der man kunne veiledes til vektnedgang på den vanlige måten – med livsstilsendring. Men som da tok mye lenger tid. 

På kurset kom det besøk fra tidligere pasienter, både opererte og de som hadde valgt konservativ metode. Da så jeg jo at det var mulig å gå ned masse i vekt også uten operasjon. Hørte deres historier, og jeg ble usikker på om operasjon var det riktige for meg.

Rehabilitering

Risikoene + stadige påminnelser fra kurslederne om at «operasjon bør være siste utvei» gjorde at jeg på slutten av kurset valgte et av de konservative alternativene. Jeg ble egentlig frarådet den institusjonen jeg til slutt valgte, fordi Ullevål mente at mange som dro dit syntes opplegget var for tøft på kroppen – mange hadde fått skader av for mye belastning under trening der.

Jeg valgte likevel å dra til Stamina Ringerike Rehabilitering vinteren 2019. Et opplegg jeg ble tilbudt flere år tidligere, da jeg var student, men da var unnskyldningen at jeg ikke kunne bli hengende etter på studiet, og at jeg ikke hadde råd til å ikke jobbe, osv. Denne gangen var jeg veldig skeptisk til å være hele TO måneder borte fra elevene mine og jobb. Jeg var kjempeskeptisk til å legge livet på vent så «lenge». Selv om jeg ble sykemeldt fra jobb, og fikk hjelp til hundepass og alt. Det var et stort offer å legge alt fra meg, og kostet mer enn man skulle tro – å kun skulle tenke på seg selv i to måneder. Helt borte fra hverdagen.

I 2018/2019 (da jeg fortsatt trodde jeg skulle velge operasjon) gikk jeg også til psykolog for å prøve å rydde i tankene mine, og finne ut hva som hindret meg i å legge om livet. Vi satte store og små mål, men jeg satte alltid plikter som jobb og familie foran mine egne helsebehov. Men selv om jeg under perioden jeg gikk til psykolog ikke så direkte resultater, hjalp det meg veldig å rydde i tankene frem mot oppholdet mitt på Stamina for å finne ut hvem jeg egentlig lever for, og hva som er viktig å prioritere i livet mitt. Nemlig meg selv.

Det som holdt meg der jeg var, var at det alltid var andre ting som jeg følte ansvar for – jobb, hund, familie, studier – som var viktigere å prioritere enn trening. I tillegg hadde jeg jo kjempeproblemer knyttet til mat. Et veldig, veldig snevert matreportoar – redd for å smake på nye ting, likte ikke noe særlig grønt, og var veldig komfortabel med å spise de tingene jeg likte. Ikke noe glad i å lage mat heller. Prøvde å oppsøke hjelp hos både leger, psykologer og ernæringsfysiologer med dette – men ble bare møtt med «Du må bare ta deg sammen og spise nye ting.» Ble også formanet om at jeg MÅ spise fisk, MÅ spise de og de grønnsakene, MÅ spise kylling/kalkun, MÅ kutte ut godteri, kaker, is, osv.

Det som ble den store endringen for meg, var at jeg turte å kaste meg ut i oppholdet på Stamina. Å sette livet på vent i 2 måneder for å KUN fokusere på meg.

Råd – ikke tvang!

På Stamina bodde jeg på institusjon, ble møtt av psykologer, leger, trenere, ernæringsfysiologer som jobbet tverrfaglig – og som kom med ANBEFALINGER OG RÅD, fremfor tvang og formaninger. Man fikk servert alle måltider, med tydelige instrukser (igjen – råd) om hvor mye man burde spise, og fordeling av næringsstoffer. Det var også tydelig hvor mye man burde spise av hva for å holde seg innenfor anbefalt kalorinivå, for jevn vektnedgang.

Hver dag var fylt med undervisning og aktiviteter, og alt fokus var på å endre livsstil. 

-Undervisning var alt fra kosthold/ernæring, struktur og planlegging, fysisk aktivitet, stressmestring, søvn, matlaging, tanker og følelser, o.l.

-Trening var variert mellom turer, styrketrening, spinning, yoga, sirkeltrening. Men alt kunne tilrettelegges og tilpasses fysisk nivå og skader til den enkelte.

Det som ble viktig for meg, var å følge alle anbefalingene jeg fikk fra de som jobbet der. Ikke bli for over-ivrig, og f.eks. overtrene – en del av de som gikk ut for hardt ble skadet fordi de overbelastet. Jeg fulgte alle treningsråd, og holdt meg til riktig antall kcal om dagen. Jeg fikk også tilpasninger i matsalen – i stedet for at jeg følte meg som en byrde med mine matvansker, så tok ernæringsfysiolog tak i de matvarene jeg faktisk spiste fra før, og jobbet med hva jeg kunne gjøre for å variere innenfor disse. Jeg fikk også litt tilpasset mat, selv om jeg også syntes denne var skummel å smake på. Denne imøtekommenheten og forståelsen gjorde at jeg litt etter litt turte å smake på noe ny mat i matsalen, uten at noen av de andre kommenterte, og etterhvert hadde jeg lært meg å spise mye nytt – bl.a. en del grønnsaker/salat.

En annen veldig viktig ting, var at jeg møtte en dame som i ventetiden på tilbud om plass på Stamina hadde gått ned 50 kilo på egenhånd. Jeg SÅ AT DET VAR MULIG!

Å klare seg selv – hjemme

Etter to måneder der, så jeg jo resultater på vekta (gikk ned 12 kg i løpet av 9 uker), som var kjempemotiverende for å fortsette hjemme. Som en forberedelse til hjemmeperioden hadde jeg booka mange PT-timer med Helene, slik at jeg visste at jeg hadde noen som fulgte meg opp litt i hverdagen når jeg kom hjem. Jeg tror vi hadde treninger ca. annenhver uke i noen måneder. Dette hadde jeg egentlig ikke råd til, rent pengemessig, men var noe jeg ofret for meg selv – og det var SYKT verdt det.

Så fikk jeg jo treningsopplegg av Helene, særlig styrketreningen trengte jeg hjelp med, og prøvde å følge oppleggene slavisk – selv om jeg brukte litt tid, og av og til ble treningen på andre dager enn oppsatt. Gjennom hele 2019 tror jeg at jeg klarte å holde meg til 2 styrketreninger og 2 sykkeløkter hver uke, med få unntak. 

Jeg hadde også noen flere «oppfriskningsopphold» på Stamina.

Det som gikk lettere enn forventet da jeg kom hjem, var trening. Etter to måneder med opptil 14 treningsøkter i uka på Stamina, var det egentlig ganske greit å gjennomføre trening – det handlet om å planlegge, og gjennomføre. Når jeg visste at det var gjennomførbart var terskelen mye lavere for å komme seg på trening. Og etterhvert som kiloene forsvant, ble det fysisk enklere å komme seg dit, og det ble også lettere å finne seg treningstøy osv som også motiverte.

I løpet av et år gikk jeg ned 0,5-1,5 kilo i uka, og det at vekten gikk ned jevnt og trutt var veldig motiverende for å fortsette.

26. mars 2019 – opphold på Stamina
5. oktober 2019 – Opphold på Stamina
26. januar 2020 – opphold på Stamina

Det som kanskje har vært mer utfordrende, har vært spisingen.

Det har gått litt opp og ned, særlig nå i vektstabiliseringsperioden. Da jeg begynte på Stamina kuttet jeg helt ut godteri, sjokolade, popcorn o.l. (fra før hadde jeg kuttet helt ut potetgull). Det eneste jeg sa til meg selv skulle være lov var is og kaker – hvis jeg ble tilbudt det i festlige lag, men da skulle jeg bare ta litt.

Det at jeg tillot meg det med is/kaker, var viktig! Et matregime der jeg ikke tillot meg noenting hadde bare ført til total sprekk. Garantert.

I tillegg var det viktig for meg at ingen matvarer utenom godteri skulle bli nei-mat, jeg skulle bare fokusere på å ikke spise så mange porsjoner.

Det fungerte ganske greit, selv om jeg noen ganger spiste litt mer enn jeg hadde tenkt, – jeg klarte likevel å holde meg til den kalorimengden jeg skulle ha per dag. Og jeg var flink til å putte inn grønt og grove kornprodukter i kosten, og prøve å velge lettere produkter for å unngå for mye sukker og fett.

Det som motiverte

I 2019, da jeg jevnt og trutt gikk ned i snitt 1 kg i uka, var jeg motivert bare av å se vekten stadig endre seg, samtidig som jeg så endringene i speilet, kjente jeg ble lettere, aktivitet ble lettere. Jeg kunne begynne å handle i vanlige klesbutikker, jeg så definerte muskler på kroppen, personlig hygiene ble lettere – og bare det å kunne sitte med knærne oppunder haka i sofaen ble en kjempeopplevelse. Alle nye ting jeg oppdaget og fikk til, ga mer bensin på bålet til å fortsette. I tillegg hadde jeg masse venner og familie som heiet på meg (de var instruert på forhånd til å sende heia-meldinger selv om de var dritlei all skrytesnap jeg sendte). Det hjalp meg veldig! 

Jeg sørget også for å KUN holde kontakt med de fra Stamina som var positive og støttet meg tilbake, kuttet all kontakt med de som var negative og ikke syntes opplegget var bra. Sørget også for å omfavne all skryt jeg fikk fra omgivelsene, og være åpen om hvor jeg hadde vært (Stamina).

I 2020 kom korona, som utfordret meg med noen av treningsformene. Men heldigvis kom godværet, og jeg lærte meg å trene ute, og gikk siiiinnsykt mye turer. Så for meg var korona egentlig en blessing, for jeg fikk enda mer tid til å ta vare på meg selv. Selv om jeg også sturet og var ensom, som gjorde at jeg slapp litt opp for litt vel mye kos i matveien.

5 mil på sykkel for første gang!

I juni var jeg likevel nede på 68,7 kg. 

Da det åpnet opp igjen i mai og i sommer mistet jeg litt kontrollen på inntak av mat, kaker, is o.l., noe som jeg fortsatt sliter litt med å få tilbake kontrollen på. Og i sommer, med litt vel mye tid med familien, 17. mai, sommeravslutninger og festlige sammenkomster etter lang tid i isolasjon, koste jeg meg litt vel mye, og gikk opp igjen 5 kilo. Disse er på vei ned igjen nå, men sliter som sagt med å legge fra meg en dårlig iskrem-vane. Dette jobber jeg hardt med! Jeg sliter også litt med et stort savn av hunden min som døde under lock-down, som var en turkamerat og som var en av motivasjonene til å gå lange turer i marka, og oppdage nye turveier. Og denne tristheten og ensomheten er også med på å bidra til litt trøstespising, med bl.a. denne iskremen. Det som er annerledes nå enn tidligere, er at jeg klarer å identifisere trøstespisingen, og jeg har SÅ mange verktøy å bruke, både i kostholdet og med trening, at jeg ikke er redd for å gå opp igjen.

Sykkeltur til Kikut

«Én utskeielse ødelegger ikke alt annet bra jeg har gjort. Jeg må bare passe på at de ikke kommer for ofte 🙂«

Mine råd til andre

Det jeg vil råde andre til å gjøre, som føler at alt er håpløst, og som ikke kommer seg noe sted, er å prøve å få oversikt over hvilke ting i livet som ligger som hindringer. Hvis man ikke klarer det på egenhånd, gå til en psykolog som kan hjelpe med å rydde i hodet.

-Sett kortsiktige, oppnåelige mål. Legg terskelen lavt, så du kan oppleve mestring!

-Planlegg trening og måltider, og ikke minst innkjøp av mat.

-Hvis du har vært flink, og så går på en smell, så er det bare ett skritt tilbake, ikke hele distansen du allerede har gått.

-Spise 5-6 måltider om dagen. Masse frukt/grønt.

-Få hjelp til å sette opp trening. Trening som er på så lavt «nivå» at du klarer å gjennomføre.

-Litt er bedre enn ingenting.

-Den eneste dårlige treningsøkten er den som aldri ble noe av.

-Hverdagsaktiviteten. Det koster litt i starten, men så blir det bedre. Gå trappa i stedet for rulletrappa. Gå til butikken i stedet for å kjøre. 

-Du trenger ikke endre på alt på én gang. Gjør små endringer. Ett og ett steg om gangen, bare sørg for at det går fremover.

-Vær åpen med de rundt deg, så de kan heie.

-Vær villig til å ofre noe eller noen du ikke tror du klarer deg uten, sannsynligvis gjør du det! Det vil gjøre vondt i starten, men gevinsten etterpå vil smake så mye bedre.

-Lag lister over ting du ønsker å oppnå, utover selve vektmål.

Meg selv i dag

Jeg har det mye bedre med meg selv nå enn for halvannet år siden. Både fysisk og mentalt. Jeg har sett hva jeg er i stand til å få til. Kroppen klarer så mye mer enn jeg trodde! Jeg har mye mer energi og overskudd. Jeg har blitt flinkere til å ta ting litt på sparket som tidligere stresset meg veldig, og har blitt mye mer avslappet på flere områder i livet mitt.

MEN – en del ting er fortsatt vanskelig. Jeg jobber HARDT med kostholdet. Jeg har fortsatt enorm appetitt, og må kjempe masse med sult og fysenhet. Jeg må slutte å spise lenge før jeg er mett-mett, som jeg var vant til fra tidligere. Jeg burde ha sluttet å telle kalorier, men fordi jeg ikke har landet og stabilisert meg helt på den vekten jeg vil ha, og til og med gått litt opp i sommer, så registrerer jeg fortsatt mat hver dag, veier meg hver dag og logger alt av trening. Denne kontrollen er det et mål for meg å gå bort fra. Slutte å telle kalorier. Ha et avslapppet forhold til mat, men her er jeg ikke helt i mål, har ikke helt kontroll – ENDA. 😀

SÅ – det var min «lille» historie. 

55 kilo ned, 50 av de i løpet av ett år.

Til tross for at hun d****legen sa jeg aldri kom til å klare å bli «tynn».

Tynn smynn! Hadde jeg visst at dette var mulig, og at jeg var i stand til å klare det, så hadde jeg sannsynligvis satt i gang prosessen mye før!»

3 Comments

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: